Vår alles kjære Henrik Ibsen

Henrik Ibsen ble født 20. mars 1828 i Skien og det var her han tilbrakte store deler av sin barndom. Ibsen vokste opp i en svært velstående familie; hans far var en velstående kjøpsmann og hans mor var fra de mest velstående handelsslektene i området. Men etterhvert gikk forretningene til faren dårlig, og de ble nødt til å flytte fra sentrum til utkanten av Skien. Dette påvirket barndommen til Ibsen og han var ofte alene hvor han skrev mye. 15 år gammel forlot Henrik Skien for å gå i apotekerlære i Grimstad der han fikk et useriøst forhold til en av kvinnene som jobbet der. Dette endte med at han fikk en sønn som han ikke ville ha noe med, men betalte barnebidrag til gutten ble 14 år. I 1850 flyttet Ibsen til hovedstaden der han gikk på Heltbergs studentfabrikk, blant annet sammen med Bjørnstjerne Bjørneson som både var god venn og en bitter konkurrent. Henrik Ibsen var ikke så god på skolen, likevel skrev han sitt første skuespill ”Catilina”bare 22 år gammel. Året etter dro han til Bergen etter at Ole Bull hadde invitert han til å jobbe i Bergens norske Teater som dramaforfatter. Det var i denne byen han møtte sin kjære Susannah Thoresen som han giftet seg med i 1858.

Oppsvinget i karrieren til Ibsen kom ikke før Ibsen var i 50 årene så det sier seg da at han levde mange år i fattigdom uten at noen av hans verk ble anerkjent. Henrik Ibsen regnes som å være verdens fremste moderne dramatiker, altså det moderne dramaets far. Faktisk, så regnes som den nest mest spilte dramatikeren etter William Shakespare. Hans skuespill blir oppført, lest og studert verden over. Hans mest kjente verker er blant annet "Et dukkehjem". Fremdeles den dag i dag er Henrik Ibsen aktuell med sentrale problemstillinger som ble satt under debatt i realismen/modernismen, som kvinner og deres rolle i samfunnet. Dette temaet er fremdeles et akuelt tema i dag. Stykket hans ”Et dukkehjem” for eksempel handler om en ung pike som skiller seg fra mannen sin for å finne seg selv, noe som var ganske unormalt og radikalt på denne tiden.

Henrik Ibsens dramaer kjennetegnes ofte av "den retrospetive metoden", som innebærer at handlingen begynner i nåtid, før fortidens problemer ruller opp og fram mot en avklaring. Handlingen drives altså fremover av årsaker som ligger i fortiden og dette gjøres ved hjelp av dialog på scenen. Ibsen ville med dette unngå å bruke kunstige metoder for å informere tilskuerne. Et eksempel på denne metodoen finner vi i stykket Rosmersholm. I dette stykket er det ingen innledning og vi blir kjent med handlingen og personene gjennom dialog. I første akt får vi vite noe om doktor West som skjedde i fortiden, men som vi blir opplyst om i nåtiden.
”De må ikke tro, doktor West var så urimelig der oppe i Finmarken.
Det var de forfærdelige sjø- rejser, som knækked ham.
Men da vi så var flyttet her ned, – ja, da kom der jo et par svære år,
inden han fik stridt ud.”

Henrik Ibsens forfatterskap deles gjerne inn i fire faser:


http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/v01/904-heimesideproduksjon/vegvisar/sluttprodukt/ibsen_biografi.html, http://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Ibsen, http://www.ibsen.uio.no/, http://flickr.com/search/?q=henrik+ibsen, http://no.wikipedia.org/wiki/Retrospektive_teknikk, http://www.deichmanske-bibliotek.oslo.kommune.no/litteratur/ibsen_2006/forfatterskapet/

"Jeg ser"

Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger i 1866. Han ble aldri gift og fikk en datter på den dagen han ble begravet. Derfor er ensomheten i livet hans noe som går igjen i flere av tekstene hans. Sigbjørn døde bare 34 år gammel, men er allikevel regnet som den største norske nyromantiske dikteren og en av Norges første modernistiske diktere.

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt...

I diktet ”Jeg ser” følger vi blikket og tankene til fortelleren. Blikket begynner høyt oppe på himmelen før det senkes sakte ned mot bakken. Budskapet i diktet er å vise at ting kan forandre seg veldig raskt. Obstfelder bruker rikelig med bilder og symboler som ”velkledde herrer” og ”smilende damer”. Her mener han da at folk lever et sjelløst og overfladisk liv. Med ”fjerne kirketårn” mener Obstfelder at folk fjerner seg fra religion; et kjennetegn på det moderne prosjektet. ”De gråblå skyer” og ”de lutende heste” betyr forurensing som rammer naturen, altså en forandring. Obstfelder bruker også gjentakelse i strofene to og fem der han understreker og fremhever hvordan verden er.

Temaer i dette diktet er ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, som er typiske trekk i Obstfelders diktning. Obstfelder benytter 1. persons synsvinkel som tyder på at dette handler om hans eget liv. Han er skuffet over fremmedgjøringen i verden og at menneskenes verden er alt for overfladisk. Når det gjelder formen på diktet så består hele diktet av ni strofer. Verselinjene går slik: 3 – 2 – 1, 3 – 2 – 1, og siste skiller seg med 3 – 1 – 3.

"Jeg ser" er et veldig lettlest dikt. Obestfelder kan forklare seg med få ord og man skjønner fort hva diktet handler om. Han undrer seg på om noe er galt med verden eller med ham selv og er lammet av en sterk fremmedfølelse. Sigbjørn bruker diktet som et forsvar for denne følelsen: Dere sier at jeg er underlig, men det er tvert imot dere som er underlige fordi dere ikke ser det jeg ser. Noen kan kanskje kjenne seg igjen i denne følelsen av at alt er fremmed og det er nok en god grunn til at diktet er så kjent.

http://nn.wikipedia.org/wiki/Sigbj%C3%B8rn_Obstfelder, http://www.christopher.no/litteratur/jeg.htm ,http://www.brekkeby.vgs.no/norsk/vestol/jegser.htm

Freedom Writers

For noen dager siden så jeg filmen Freedom Writers på TV. Filmen er basert på en sann historie som tok sted på 90-tallet en gang. Filmen er blitt filmatisert etter boken Freedom Writers. Selve boken ble skrevet av elever ved en amerikansk skole, elever som kom fra ghettoen. En multikulturell gruppe med tenåringer fra de nedre samfunnslag - Afroamerikanere, Latinos, Asiater, ungdomsforbrytere, gjengmedlemmer og underpriviligerte elever fra fattige nabolag - som ikke har annet håp enn å komme seg gjennom dagen. De fikk en ny lærerinne (Hilary Swank) som valgte å bruke skriving som et verktøy for å få de selv til å forandre seg. Ved å dele ut blanke skrivebøker lot hun de selv fortelle sin historie, og det er altså disse historiene som ble til boken Freedom Writers.

Temaer som blir tatt opp i filmen er inspirasjon, håp og menneskenes triumf over intoleranse og rasisme. Filmen er fryktlig trist, men utrolig bra. Det er sjokkerende hvordan samfunnet andre steder i verden kan være i forhold til hva vi selv kjenner til. Grunnen til at jeg liker filmen så mye er fordi den er troverdig, og man blir til tider veldig revet med. Nå har jeg aldri lest boken Freedom Writers, men etter å ha sett filmen er jeg ganske sikker på at boken også er kjempe bra.

Forrådt av Amalie Skram

"Forrådt" handler om en ung pike, Aurora, som giftet seg med mannen sin uten å vite hva det innebar å være noens kone. På byllupsdagen får hun vite av moren at hun må dele seng med sin mann denne natten og det syns hun ikke mye om. Hun gjør motstand, og moren prøver så godt hun kan å få sin datter til å skifte mening. Siden ingen har fortalt Aurora at man som hustru må dele seng med mannen sin føler hun seg forrådt av både familie og venner.

"Amaile Skram skrev denne romenen i 1885 hadde man et annet syn på kvinnens stilling i samfunnet. Dette synet var Skram veldig opprørt over. Kjærlighet hadde ikke ikke så mye å si, derfor ble jenter giftet bort til menn som gjerne var en del eldre for å sikre seg selv og familien økonomisk. På denne måten bevarte man også gode forbindelser mellom rike og velstående familier. Jentene selv hadde ikke så mye de skulle ha sagt. Siden det ikke var vanlig å snakke om seksualitet på denne tiden, visste ikke jenter flest hva et ekteskap innebar.

”Det moderne gjennombruddet” fant sted på 1870-tallet. Det markerte skillet mellom nasjonalromantikken og realismen. Et kjent utsagn under denne epoken kommer fra George Brandes: ”sette problemer under debatt”. Problemet Amalie Skram ville sette under debatt var nettopp dette med kvinnes stilling i samfunnet. At kvinner bare ble giftet bort og deretter hadde mannen ubetinget rett og makt over kvinnen.

Jeg liker ”Forrådt” fordi jeg syns det er interessant å lese og lære om kvinnens stilling før i tiden i forhold til nå. Hvor mye det har forandret seg og blitt mer likestilt. Jeg kan ikke en gang forestille meg at noen andre enn meg selv skulle bestemme over livet mitt; hvilket yrke jeg skulle ha, hvem jeg skulle gifte meg med, etc. Skram sitt ønske var nok å forandre rollemønsteret.

Spenn vg3 s335-336, http://www.distriktsnytt.no/mappe/wpe1B.jpg