"Jeg ser"

Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger i 1866. Han ble aldri gift og fikk en datter på den dagen han ble begravet. Derfor er ensomheten i livet hans noe som går igjen i flere av tekstene hans. Sigbjørn døde bare 34 år gammel, men er allikevel regnet som den største norske nyromantiske dikteren og en av Norges første modernistiske diktere.

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt...

I diktet ”Jeg ser” følger vi blikket og tankene til fortelleren. Blikket begynner høyt oppe på himmelen før det senkes sakte ned mot bakken. Budskapet i diktet er å vise at ting kan forandre seg veldig raskt. Obstfelder bruker rikelig med bilder og symboler som ”velkledde herrer” og ”smilende damer”. Her mener han da at folk lever et sjelløst og overfladisk liv. Med ”fjerne kirketårn” mener Obstfelder at folk fjerner seg fra religion; et kjennetegn på det moderne prosjektet. ”De gråblå skyer” og ”de lutende heste” betyr forurensing som rammer naturen, altså en forandring. Obstfelder bruker også gjentakelse i strofene to og fem der han understreker og fremhever hvordan verden er.

Temaer i dette diktet er ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, som er typiske trekk i Obstfelders diktning. Obstfelder benytter 1. persons synsvinkel som tyder på at dette handler om hans eget liv. Han er skuffet over fremmedgjøringen i verden og at menneskenes verden er alt for overfladisk. Når det gjelder formen på diktet så består hele diktet av ni strofer. Verselinjene går slik: 3 – 2 – 1, 3 – 2 – 1, og siste skiller seg med 3 – 1 – 3.

"Jeg ser" er et veldig lettlest dikt. Obestfelder kan forklare seg med få ord og man skjønner fort hva diktet handler om. Han undrer seg på om noe er galt med verden eller med ham selv og er lammet av en sterk fremmedfølelse. Sigbjørn bruker diktet som et forsvar for denne følelsen: Dere sier at jeg er underlig, men det er tvert imot dere som er underlige fordi dere ikke ser det jeg ser. Noen kan kanskje kjenne seg igjen i denne følelsen av at alt er fremmed og det er nok en god grunn til at diktet er så kjent.

http://nn.wikipedia.org/wiki/Sigbj%C3%B8rn_Obstfelder, http://www.christopher.no/litteratur/jeg.htm ,http://www.brekkeby.vgs.no/norsk/vestol/jegser.htm